– Man trenger ikke å være supermennesker for å være fosterforeldre står det her! Men biologiske foreldre må være superforeldre……Hvorfor er det andre krav til fosterforeldre? og hvorfor får de all mulig hjelp, kursing, økonomisk støtte til ferier, klær til barnet, fritidsaktiviteter, konfirmasjon til fosterbarnet, tannregulering ja listen er lang…….og de får lønn ca 500.000 i året. Fosterforeldre har egne foreninger og støtte grupper.Hva får foreldrene???? De blir dolket i ryggen, satt helt på side linjen……med masse fordommer, det må da være noe! Ja flere tar sine liv etter år med tortur og ned-trykking fra barnevernet! Biologiske foreldre må være super foreldre! De blir fratatt barnet med masse fabrikkert løgner fra barnevernet, fosterhjemmet og institusjonene.Det trengs heller ikke å dokumentere det de sier/skriver i dokumentene! Ofte så blir ord brukt av barnevernet som : hjelpetiltak hjalp ikke, eller kan ikke hjelpe, dårlige foreldreferdigheter, foreldrene tenker bare på seg selv (vis de ønsker at barnet skal bo hjemme hos mamma og pappa/tilbakeføres) samarbeider dårlig med barnevernet «ehhh det er det samme som en skulle samarbeide med den som misbrukte deg, og som også skulle bli din veileder»De går på uanmeldte hjemmebesøk for å finn feil og mangler! Gjør barnevernet det noen gang i Fosterhjemmet? Nei da lages en plan for neste hjemmebesøk i fosterhjemmet…Det har blitt en barnehandel- Barna våres har blitt en lukrativ handelsvare i Norge. Så hvem blir den neste…..? Fosterforeldre er også ofte biologiske foreldre! Vi er aldri trygge i Norge lenger! Vi må ikke sove…..

FOSTERHJEM: Personer som har valgt å bli fosterforeldre mener at det er tøft, men at det er verdt det. ILLUSTRASJONSFOTO: NTB Scanpix
FOSTERHJEM: Personer som har valgt å bli fosterforeldre mener at det er tøft, men at det er verdt det. ILLUSTRASJONSFOTO: NTB Scanpix
Fosterhjem:

– Man trenger ikke å være supermennesker for å være fosterforeldre

Det er til enhver tid barn som trenger fosterhjem – av ulike grunner. «Anne» (30) og ektemannen ble fosterforeldre for litt over et år siden – et valg de aldri har angret på.

«Anne» (30) og ektemannen har alltid vært nysgjerrige på hva det innebærer å være fosterhjem. Etter at de hadde vært sammen i noen år, begynte de å lufte tanken for hverandre.

– Det hele startet med at vi hadde et ønske om å hjelpe, det virket så spennende og givende. Men vi har to barn på seks og åtte år, så vi tenkte at det passet bedre når de blir store og flytter ut. Men så ble prosessen satt i gang litt tidligere enn forventet, og nå har vi en treåring i familien vår, smiler hun.

Selv om paret så for seg å bli fosterhjem på sikt, klarte de ikke å la tanken ligge – de snakket om det stadig vekk. Derfor dro de på et informasjonsmøte i regi av Barne-, ungdoms- og familieetaten, bare for å høre hva det egentlig dreide seg om.

– Under dette møtet ble vi bare mer nysgjerrige, og vi fant ut at det ikke var nødvendig å vente til barna ble store. Vi tenkte i utgangspunktet at vi hadde fullt opp med barn og alt som hører til, men under møtet forsto vi at det kanskje ikke var så dumt å få et barn nummer tre; et eventuelt nytt tilskudd til familien kunne bli en naturlig del av barneflokken.

Noen fosterbarn krever et hjem der de kan være familiens eneste barn, mens andre kan ha godt av å vokse opp sammen med søsken.

– Da vi var på informasjonsmøtet følte vi på at alle har et ansvar for å hjelpe disse barna. Vi fant ingen grunn som tilsa at vi ikke skulle være en av dem – vi hadde et stabilt forhold og hverdag, uten barn som krever noe mer enn det andre barn gjør, forklarer Anne.

LES OGSÅ: – Jeg forstår godt at det kan være en utfordring for noen, men det er barnet som må stå i første rekke

Lærte ekstremt mye gjennom kurset

Anne og mannen meldte seg på PRIDE-kurset som alle interesserte må igjennom, for å vurdere om det var noe som kunne passe dem.

– Det er en omfattende prosess som tar flere måneder, med hjemmebesøk, samtaler og oppgaver. Dette er for at vi skal kunne sette oss inn i utfordringer som muligens, og sannsynligvis, vil dukke opp i rollen som fosterforeldre, sier Anne, og legger til:

– Kurslederne ble godt kjent med oss, og vi som par og familie ble også enda bedre kjent. Man må grave dypt, helt tilbake til barndommen, og det lærer man ekstremt mye av. Jeg er veldig fornøyd med kurset – alle foreldre burde ha fått et slikt kurs, man lærer masse om barn og deres utvikling.

For snart ett og et halvt år siden kom to år gamle «Oliver» til Anna og familien. De hadde hilst på han én gang før, men fra det tidspunktet, var han en del av deres familie. Familien har fått tett oppfølging fra barnevernet og Bufetat hele veien.

– Det er tøft for et barn å bli plassert i et nytt hjem – uansett bakgrunn. Barnet blir tatt vekk fra alt som er kjent, og plassert i et helt nytt hjem med fremmede mennesker. Det er selvfølgelig veldig overveldende.

Anne ble frikjøpt fra jobb det første året, slik at hun kunne følge opp Oliver. Det tar tid å skape en trygg og god relasjon. Samtidig måtte hun ta vare på de to barna de hadde fra før.

– Alt endret seg – hele familiedynamikken ble annerledes, og alle måtte finne sine roller på nytt. Tiden hjemme har vært helt nødvendig for å skape trygge rammer, med forutsigbarhet og gode rutiner. Man er nødt til å være tålmodig.

 Det er helt fantastisk å se forholdet mellom de tre

Familiens to barn har vært en naturlig del av prosessen – selv om de var små da opplæringen begynte. De visste at de kom til å få en lillebror eller lillesøster, og de var veldig nysgjerrige og spente på hvordan det kom til å bli.

– Vi fortalte dem at det finnes barn som av forskjellige grunner ikke kan bo hjemme hos sine foreldre. Det er ikke slik at alle har blitt mishandlet, ofte er det flere sammensatte grunner til at det ikke fungerer i deres eget hjem, sier Anne.

Og plutselig en dag, da barna kom hjem fra skolen, satt Oliver der. Han ble raskt en del av familien, og de ble glade i han på kort tid.

– Nå er han en fullverdig lillebror på godt og vondt – det er krig og kjærlighet om hverandre, på lik linje som alle søskenforhold. Jeg visste jo at våre barn kom til å være støttespillere og forbilder for han, men at de skulle være en så stor ressurs, ante jeg ikke. Det er helt fantastisk å se på forholdet mellom de tre. Oliver har dem nok litt rundt lillefingeren, og sjarmerer oss slik at han får det som han vil, smiler hun.

LES OGSÅ: – Du dømte meg aldri, Åse

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s