Hva skal til for at vi kan vise omsorg, empati, neste kjærlighet, slutte å lyve å stjele og ingen vold eller overgrep?

Dette bilde kjøpte vi av en nydelig eldre indisk mann da vi var på Siri Lanka i 2014

yang og ying

 Han lagde bilde i sin bakgård, der var hans lille fabrikk. Han tok i mot oss i sitt hus med en gjestfrihet som varmer ens hjerte 💖

Han fortalte at han hadde lagd dette bilde med fokus på all den ondskapen som foregår i vårt land/vår verden. Det er altfor mange som tråkker ned andre mennesker for å heve seg selv, lyver, stjeler, er korrupte, makt og overgrep som neste har blitt en livstil. Når løgn blir sannhet!

Grøss og gru så mye ondskap! Samme hvor en snur seg! Alt for få som viser omsorg og empati. Bare tenker på seg selv og sitt. Så lenge det ikke er meg og mitt så lukker mange øynene!

Meg, meg og atter meg og så til slutt meg selv 

Hva om ditt barn ble fratatt deg ugrunnet, hva om du ble beskyldt for noe du ikke har gjort, hva om din bil ble ramponert, hva om du ble slått ned og ranet, hva om du ble utsatt for overgrep, trakassering med falske fabrikkerte løgner, hva om du ble syk av en sykdom som ingen tror på, hva om du mistet huset ditt, ja hva da? Ja hva ville du ha gjort da?

Jeg selv vet hvor mye smerte og sorg jeg har måtte bære og bærer, så dette bildet ble veldig symbolsk for meg og mitt eget liv😭💔

Så mitt spørsmål er hva skal til for at dette bilde kan endre seg, hvordan kan vi mennesker begynne å vise omsorg, være ærlige, ikke la penger styre?

Hvorfor kan vi ikke slutte å la makt og korrupsjon være det som sitter i forsetet.

Hva med neste kjærlighet, hva med medmenneskelighet, hva med empati, hva med å ikke fordømme andre og tro en er så mye bedre?

Hvor er likeverdet, rettferdighet og våre menneskerettigheter?

Hvor er vi på vei og hva ønsker vi? Vil vi virkelig at dette skal fortsette eller vil vi gjøre endringer, våger vi det?

Jeg vet at en selv må være endringen en ikke liker, men det er faktisk et men for så mye har jeg erfart at det alltid er 2 sider av samme sak og når den ene siden ikke får dagens lys, da blir det ingen rettferdighet!!!

Det har jo aldri vært en god Krig

Dette dikte elsker jeg og forteller mye;

Du må ikke sove

Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som en stemme talte til mig,
fjern som en underjordisk strøm –
og jeg reiste mig op: Hvad er det du vil mig?

– Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro, at du bare har drømt!
Igår blev jeg dømt.
I natt har de reist skafottet i gården.
De henter mig klokken fem imorgen!

Hele kjelleren her er full,
og alle kaserner har kjeller ved kjeller.
Vi ligger og venter i stenkolde celler,
vi ligger og råtner i mørke hull!

Vi vet ikke selv, hvad vi ligger og venter,
og hvem der kan bli den neste, de henter.
Vi stønner, vi skriker – men kan dere høre?
Kan dere absolutt ingenting gjøre?

Ingen får se oss.
Ingen får vite, hvad der skal skje oss.
Ennu mer:
Ingen kan tro, hvad her daglig skjer!

Du mener, det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Der fins da vel skikkelig folk iblandt?
Bror, du har ennu meget å lære!

Man sa: Du skal gi ditt liv, om det kreves.
Og nu har vi gitt det – forgjeves, forgjeves!
Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
Du må ikke sove mer i natt!

Du må ikke gå til ditt kjøpmannskap
og tenke på hvad der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe
og at du har mer enn nok med det!

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!

Du vet jo, at skolebarn er soldater,
som stimer med sang over torv og gater,
og opglødd av mødrenes fromme svig,
vil verge sitt land og vil gå i krig!

Du kjenner det nedrige folkebedrag
med heltemot og med tro og ære –
du vet, at en helt, det vil barnet være,
du vet, han vil vifte med sabel og flag!

Og så skal han ut i en skur av stål
og henge igjen i en piggtrådsvase
og råtne for Hitlers ariske rase!
Du vet, det er menneskets mening og mål!

Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.
Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent.
jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred,
på arbeid, på samhold, på kjærlighet!
Men den som ikke vil dø i en flokk
får prøve alene, på bøddelens blokk!

Jeg roper i mørket – å, kunde du høre!
Der er en eneste ting å gjøre:
Verg dig, mens du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!

Jeg skaket av frost. Jeg fikk på mig klær.
Ute var glitrende stjernevær.
Bare en ulmende stripe i øst
varslet det samme som drømmens røst:


Dagen bakenom jordens rand
steg med et skjær av blod og brand,
steg med en angst så åndeløs,
at det var som om selve stjernene frøs!

Jeg tenkte: Nu er det noget som hender. –
Vår tid er forbi – Europa brenner!

Arnulf Øverland
-1937-

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s